Torbjørn Olsen sjeyti
/
Dansk version nederst
Listamaðurin, sum í dag fyllir sjeyti, skarar framúr sum málari ikki bara í Føroyum har hann býr, men eisini í Danmark, har fleiri av hansara høvuðsverkum hanga sum altartalvur í kirkjum ella portrettmyndir á almennum stovnum. Men óansæð í hvørjum landi Torbjørn Olsen hevði búleikast, hevði hann verið ein gudaborin málari. Tað fær ikki verið øðrvísi. Har sum fingrarnir hjá Torbirni halda uppat, vaksa penslar fram sum eitt slag av náttúrligum forleingilsi av málaranum óansæð um hann stendur framman fyri einum lørifti, einum litografiskum steini, einum akvarelpappíri ella um tað bara er onkur lítil kvittan ella ein serviettur, sum hann hevur funnið at tekna á. Torbjørn er gløggur, fittur og stuttligur maður, men tá mann er í vertsskapi saman við honum hendir tað seg ofta, at hann líkasum fjarar burtur úr veitslulagnum. Hyggur tú tá at honum, so situr hann tíðum og teknar. Tekningin er upphavið, men málaríið er hansara lív - tað er tað, hann ger.
Torbjørn Olsen er koloristur, men fyritreytin hjá litinum er eyðvitað ljósið, tað vita allir sannir koloristar so sum Ruth Smith og Claude Monet, ið bæði eru fyrimyndir hjá Torbirni. Hann fekk í 2014 Mentanarvirðisløn Landsins - uppibornan heiður fyri eitt lív í listini. At ljósið er ein høvuðsmotorur í hansara málningum er ein sannroynd, sum ikki bara merkist í hansara verkum, men sum ávirkar alla atmosferuna kring málaran, meðan hann arbeiðir. Eitt tíðarskeið sat undirritaða fyri Torbirni og varð portretterað. Eg sat nokk so leingi. Tað var um várið og ljósið skifti soleiðis sum tað ofta ger og hvørja ferð sólin kagaði fram og lýsti atelierrúmið upp, var tað sum setti hon ferð á eina villa prosess, sum gav málarínum eina at kalla turbokenda megi. Hetta hendir, tá ljósið rakar eygað hjá Torbjørn, ferðast út í hondina og floymir út á løriftið sum lýsandi penslastrok. Torbjørn málar tingini soleiðis sum hann sær tey og hevur fleiri ferðir nevnt henda myndevnisliga bundinskapin, at hann hevur tørv á at hava okkurt at mála eftir. Bert eitt eyga, men ikki eitt og hvørt eyga. Tí stórur munur er á myndamálinum hjá Torbirni og so tilvildarligum skrásetingum av veruleikanum soleiðis sum hann kann taka seg út í sínari gráu almindiligheit. Hann málar kanska tað, sum hann sær, men við einari heilt serligari, viðkvæmari ljós- og litkenslu. Meðan Torbjørn málar hevur hann fleiri penslar í gongd í senn við reyðum, gulum, bláum og svørtum, sum hann við jøvnum millumbilum trýstur ymsastaðni niður í palettina og hiðani beinleiðis á løriftið, har penslastrokini fjølgast flykrandi og løtt kring teknaðu skapini, ið eru fundamentið í málningunum. Arbeiðishátturin tykist ivaleysur, men er tað ikki. Als ikki. Hansara palett er eitt marglitt fjallalandslag av máling á einum stálvogni við hjólum, sum listamaðurin kann flyta eftir tørvi. Tað sær rokaligt út, men her er ordan í tingunum og í litblandinum – tað sæst hvussu túgvurnar av máling spakuliga skifta lit í ymiskum blandingum á palettini. Millum litfjøll og dalar standa ymsar krukkur og blikk, sum við tíðini grógva fast og gerast partar av litlandslagnum.
Sjálvt um fá munnu ivast í listaligu evnunum hjá Torbirni Olsen, sum eisini er sera vælumtóktur listamaður, hevur listaliga leiðin hjá honum ikki altíð verið sjálvsøgd ella løtt. Onkur andsøgn er millum hansara dugnaskap og hvussu tað hevur gingist honum í akademi- og savnshøpi og nú eru 23 ár liðin síðani hansara síðstu serframsýning í Listasavni Føroya. Tað er spell, tá hugsað verður um hansara positión í føroyskari samtíðarlist. Tað hevði verið framúr at upplivað eina stórfingna kurateraða framsýning við øllum hansara høvuðsverkum og við einari dagførdari bókarútgávu, sum kundi komið aftrat fínu donsku bókini, sum Bárður Jákupsson skrivaði í 2007, Torbjørn Olsen (Forlaget Atlantia).
Tíðin flytur seg alla tíðina. Hesa øldina hava guddómlig málara- og teknievni neyvan verið tað, sum hevur fingið størstan ans í globalu samtíðarlistini eins og modelmyndir kunnu tykjast altmodisch sum okkurt frá áðrenn metoo. Men framman fyri góðu verkunum hjá Torbirni Olsen hvørvur tíðin – um eitt slítur og annað brýtur fara hesi verk at standa eftir, tá vit ikki eru her meira. Hjartaliga til lukku við sjeyti ára degnum góði Torbjørn.
Kinna Poulsen
Farvens mester fylder halvfjerds
Kunstneren, der i dag fylder halvfjerds, udmærker sig som maler ikke kun på Færøerne, hvor han bor, men også i Danmark, hvor mange af hans mesterværker hænger som altertavler i kirker eller som portrætter i offentlige institutioner. Men uanset hvilket land Torbjørn Olsen havde boet i, ville han have været maler. Det kan ikke være anderledes. Hvor Torbjørns fingre holder op, vokser der pensler ud som en slags naturlig forlængelse af hans fysiognomi og det uanset om han står foran et lærred i sit atelier, en litografisk sten i Steinprent eller om det bare er en lille kvittering eller en serviet, han har fundet at tegne på. Torbjørn er en intelligent og morsom, men når man er til festlige lejligheder sammen med ham sker det også, at han ligesom forsvinder og ikke længere tager del i samtalen. Hvis man kigger efter sidder han midt i festen og tegner. Tegningen er oprindelsen, men maleriet er hans liv - det er det, han gør.
Torbjørn Olsen er farvens mester, men forudsætningen for farve er som bekendt lys, hvilket alle sande koloristerne som Ruth Smith og Claude Monet er klar over – de er begge kunstnere, hvis værk Torbjør beundrer. I 2014 modtog han Mentanarvirðisløn Landsins, der er den største kulturpris på Færøerne - en velfortjent hæder for et helt liv i kunstens tjeneste. At lys er hovedmotoren i hans malerier, er en kendsgerning, der ikke kun mærkes i hans værker, men som påvirker hele atmosfæren omkring maleren, mens han arbejder. I et stykke tid sad undertegnede foran Torbjørn og blev portrætteret. Det tog sin tid, for der var megen tvivl. Det var forår, og lyset ændrede sig, som det ofte gør, og hver gang solen stod op og oplyste atelierrummet, var det noget, der satte en vild proces i gang, der gav maleriet en turboladet kraft. Dette sker, når lyset i motivet rammer Torbjørns øje, vandrer ud i hans hånd og flyder ud på overfladen med lysende penselstrøg.
Torbjørn maler tingene, som han ser dem, og har gentagne gange nævnt denne forudsætning, at han har brug for at have noget at male efter. Kun ét øje, men ikke ethvert øje. Fordi der er stor forskel på Torbjørns visuelle sprog og tilfældig registrering af virkeligheden, som den kan tage sig selv ud i sin grå almindelighed. Han maler måske det, han ser, men med en helt særlig, følsomhed over for for lys og farve. Mens Torbjørn maler, har han flere pensler i gang på én gang med rød, gul, blå og sort, som han med jævne mellemrum presser ned i paletten og derfra direkte til lærredet, hvor penselstrøgene formerer sig flagrende og let omkring de tegnede fundamenter i malerierne. Arbejdsmetoden virker spontan og uden tvivl, men det er den ikke. Slet ikke. Den er fyldt med hårdt arbejde, håb og mange momenter af dyb håbløshed, når han vejer sit arbejde og finder det for let.
Hans palet er som et eventyr af et flerfarvet bjerglandskab af maling på en stålvogn med hjul, som kunstneren kan flytte efter behov. Det ser rodet ud, men der er orden i tingene og i farveblandingen – man kan se, hvordan de små og større bunker maling langsomt skifter farve i forskellige blandinger på paletten. Mellem de farverige bjerge og dale står forskellige krukker og dåser, som med tiden vokser fast og bliver en del af det farverige landskab.
Torbjørn Olsen er en meget virksom og elsket billedkunstner. Selvom de færreste vil tvivle på Torbjørn Olsens kunstneriske evner, har hans kunstneriske vej ikke altid været indlysende eller let. Der er en vis modsætning mellem hans evner og hvordan det er gået i det akademiske og museumsmæssige miljø, og nu er der gået 23 år siden hans sidste soloudstilling på Listasavn Føroya, hvor man nu er i gang med en tiltrængt renovering. Når den engang er færdig kunne det ære på tide med en stor kurateret udstilling med alle Torbjørn Olsens hovedværker og med en opdateret bogudgave, som kunne føjes til den fine danske monografi, som Bárður Jákupsson skrev i 2007, Torbjørn Olsen (Forlaget Atlantia).
Tiden står ikke stille og i dette århundrede har ekvilibristiske tegne- og maleevner ikke været i front inden for den globale samtidskunst ligesom modelmalerier har en altmodisch præg ikke mindst efter Metoo. Men foran Torbjørn Olsens gode værker er det ikke desto mindre som om selve tiden forsvinder og mon ikke disse værker vil blive stående, når vi ikke længere er her. Tillykke med din 70-års fødselsdag, kære Torbjørn.
Kinna Poulsen