Klaus Rifbjerg er deyður
/Myndin er úr samrøðu í BT Linda Henriksen. Sí leinki niðast.
Danski rithøvundurin Klaus Rifbjerg (1931-2015) doyði í gjár. Eg helt í grundini ikki, at hesin bókmentaligi risin nakrantíð fór at doyggja, eg helt hann vera ævigan. Eg helt ikki, at støðugi bókastreymurin nakrantíð fór at steðga ella, at tey klóku orðini, tey merkiliga ítøkiligu orðini ella tær luftiga løgnu orðsamansetingarnar nakrantíð fóru at vera uppi. Men tað vórðu tær í gjár. Men hóast listamaðurin er deyður, eru orðini eftir hjá okkum í øllum teimum ótrúliga nógvu og góðu verkunum, sum hann gav út. Takk fyri stríðið, Klaus, takk fyri orðini, takk fyri ta kronisku og fyri kvørkveggjuna og fyri allar hinar framúrskarandi tekstirnar, tú skrivaði.
Solsort
nu lukkes hospitalets porte op
af rustne hænder det grå
terassogulv er gummitavst
de levende er endnu mere stille
og ånder gennem sår af sten
mens urets visere af jerngår over deres kinder kullet skrider
mellem husene det regner indadvendt
et sug af præparater stigende og faldende
er spærret inde bag ved gaze står i rør
du sover i de blinde kældre venter bag
en skærm en hånd på lagenet
fingrene blæst hen en grå og fugtig ro
da vokser i dit hjerte spejl som spørgsmål
et skærmet radarminde om en
anden tid da gror i hjerteøret hammerekko
en buet lyd af syn
af dufte farvet moll imellem skyer
da tier ingenlyd du vågner
-------------------
Ein samrøða við yrkjaran, tá hann fyllti 80:
http://www.bt.dk/kendte/klaus-rifbjerg-jeg-vil-doe-uden-at-det-goer-ondt