MY OWN SPACE

Summarframsýning í Steinprenti 2019

Leygardagin 1.juni klokkan 15 letur Summarframsýningin í Steinprenti upp. MY OWN SPACE fevnir um rúm í list, list í rúmi, egið rúm og felags rúm. Framsýningarheitið stavar frá einum viðtali á Liverpool Biennaluni við Hanna Bjartalíð (f.1968), har listamaðurin greiðir frá hvaðani íblásturin til hansara verk kemur. Listamaðurin sigur at hugskotini koma frá einum serligum staði, sum hann kallar sítt egna rúm. Og eingin ivi er um, at rúm eru grundleggjandi í listini hjá Hanna Bjartalíð, bæði í málningum og samansettum verkum, men ikki bara hjá honum. Tí umframt tey rúm, vit uppliva í listaverkum og tað pláss, hesi verk taka, so hava listafólk síni egnu rúm og hesi rúm er tað, Summar-framsýningin í Steinprenti snýr seg um.  

Myndarúmið hevur verið fyri støðugari broyting í málningunum hjá Hansinu Iversen (f.1966). Í støðum sýnist hetta rúm tveydimensionelt eins og flatan, tað er málað á, meðan tú aðrastaðni hómar eina øgiliga dýpd og megi í formatiónunum. Í málningum hennara umskarast skap, sum alt eftir hvar eygað hvílir taka seg fram og aftur úr myndaflatanum í eini støðugt bylgjandi heild. Seinastu árini hava vit á framsýningum hjá listakvinnuni í Listasavninum og í Listahøllini upplivað, at hesi skap og strok eru flutt úr løriftinum og út í sjálvt framsýningarrúmið, har tey fáa ein øðrvísi arkitektoniskan dám sum partur av rúminum. Ein tílíkan veggjamálning in situ fer Hansina Iversen at mála til framsýningina MY OWN SPACE - vit gleða okkum.

Og júst hetta við at skapa sítt egna rúm rakar nokk so beint á mannagongdina hjá Anný Ø.Djurhuus (f.1997), ið ger sonevndar pop up framsýningar í plantasjuni og aðrastaðni, har hon myndar sítt heilt egna rúm og fyllir tað við serligum søgum. Hesar søgur verða sagdar á dreymakendan og poetiskan hátt við viðgjørdum ready mades, ið verða samantvinnaðir við lívrunnum náttúrutilfari.

Monumentala verkið hjá Rannvá Kunoy (f.1975), After History krevur, at áskoðarin flytir seg úr framsýningarrúminum og niðan gjøgnum trappurnar. Men uttanveltaða støðan er kanska eisini ein ábending um eitt verk, sum er nakað fyri seg, sum næstan loypir á áskoðaran og sum í roynd og veru ger upp við eina grundtreyt hjá málarínum. Orsakað av eini serligari kompositión og málihátti og av tí, at málningurin er málaður við serligum litevni, tykist hann ikki vera bundin í tíð og stað eins og málningar flestir. Málningurin skiftir lit og útsjónd eftir ljósinum í rúminum og eftir hvar áskoðarin er staddur í rúminum. Tað ger sjálva upplivingina av verkinum dynamiska, óítøkiliga – at kalla óyvirskoðiliga. Men er áskoðarin tolin og letur eyguni reika spakuliga um myndaflatan yvir tað, sum fyrst líkist einum hurlivasa í fleiri løgum av myndaliðum, bókstavum, orðum, strikum og kendum sum ókendum teknum, so er tað brádliga eins og letur verkið seg upp og samlast í einari strálandi, avkláraðari kompositión í fullkomnari javnvág og harmoni.

Í myndunum hjá Silju Strøm (f.1987) snýr tað seg eisini um javnvág og um javnstøðu. Sjálvt um myndirnar eru partvíst figurativar, ber ikki til at býta tær upp í forgrund, mið- ella bakgrund. Í staðin trokast allir myndaliðir á einum og sama niveau. Javnstøðan skapar somuleiðis eitt áhugavert lutfall millum teir figurativu og teir abstraktu myndaliðirnar. Tað er eins og at teir abstraktu myndaliðirnir interagera í frásøgnini – tað kann vera í skapi av onkrari litplamasju, ið leggur seg kring ein figur og forðar okkum í at síggja partar av honum ella eins og málingastrok ið knýta saman myndaliðirnar, sum sveima kring myndaflatan í eini ringrás, sum bæði sæst í einstøkum verkum, men sum eisini kann upplivast millum einstøku verkini hjá Silju Strøm.

Sjálvt um teir eru rættiliga ymiskir og upprunaliga hava pláss í hvør sínum enda á føroysku listasøguni - tann eini sum grundleggjari, hin sum endurnýggjari - hava teir meira til felags enn mann skuldi hildið. Zacharias Heinesen (f.1936) og Tóroddur Poulsen (f.1957) eru báðir Havnarmenn, ið báðir hava tulkað upphavsliga býaarúmið visuelt og poetiskt. Fyrstnevndi hevur óteljandi ferðir teknað og málað sítt egna rúm og tað er heilt ítøkiliga útsýnið úr hansara egnu stovu uppi á Varða í Havn, ið hugsað verður um. Hetta útsýnið kennir hann betri enn nakað annað, men sjálvt um hansara kláru myndatulkingar av Havnini og okkara umhvørvi eru so sannførandi, at vit halda tær vera veruleikakendar, so er er talan heldur um eitt slag av koloristiskum ovursjónum við intensum, kontrastríkum litspæli millum violett og gult, grønt og reytt og blátt og brent. Tær føgru Havnamyndirnar hjá Tóroddi Poulsen eru eitt slag av konstruktivistiskum dekoratiónsmyndum við hópin av strikum, prikkum, mynstrum og ringrásum, ið tilsamans kunnu minna um topografiskar luftmyndir av býnum ella um barndómsins detaljuríku skattakort, samstundis sum talan er um abstrakta, litríka ornamentering.

Tó at munirnir eisini eru nógvir millum verkini hjá brøðrunum Torbjørn Olsen (f.1956) og Marius Olsen (f.1963), so hava teir tað til felags, at innirúm ofta gerst partur av útirúminum í teirra myndum. Hjá Mariusi Olsen hendir hetta umvegis spegling av t.d. eini lampu, sum kemur í millum áskoðaran og útimyndina og sum í myndarúminum gerst átøk einum flúgvandi tallerki, meðan málarin Torbjørn Olsen ofta hevur myndir í myndini, t.d. skínandi gula vindeygað í atelierinum, sum sæst í fleiri altartalvum, har tað kann verða fatað sum ímynd av tí allarheilagasta. Til framsýningina hevur Torbjørn málað spildurnýggjar monumentalar málningar við hugtakandi tulkingum av samanbrædda inni- og útirúminum.

Kvinnurnar í prentmyndunum hjá Mie Mørkeberg (f.1980) eru allar antin staddar við vatn ella í vatni. Myndarúmið sýnist tískil flótandi - tað er á tremur av litum og laveringum og tykist um somu tíð mjúkt og vakurt og klaustrofobiskt og vandamikið. Myndarúmið í prentunum hjá Zven Balslev (1976) er somuleiðis ofta sera fyllt. Stílurin í hansara figurativu og abstraktu myndum er eitt sindur ráur og minnir um myndir í undirgrundsteknirøðum við surrealistiskum brá, har abstrakt og figuratitvt verður pallsett uttan nakra at síggja til hægri meining. Fleiri av verkunum, sum Bjørn Nørgaard (f.1947) hevur gjørt í Steinprent eru somuleiðis komprimerað og sett saman av fleiri myndum. Myndarúmini í steinprentsrøðini Everybody can be God, who are you? sýnast sera kompakt, tey eru bygd upp í fleiri løgum kring ein tekst, sum í flestu førum er eitt heiti frá gomlum sangum, t.d. As time goes by og There are places I remember. Heitini tykjast meir og minni horvin í prosessini undir løgum av liti og myndevnum. Myndirnar eru yvirhøvur rættiliga óklárar, men vit hóma í fleiri teirra átrúnaðarligar figurar úr ymsum mentanum. Oman á øllum síggjast einføld strok eins og tekin, sum møguliga hava ein ávísan samanhang við sangheitini, t.d. er ein avgjørd skákstrika oman á myndini Je ne regrette rien eins og ein visuel staðfesting frá listamanninum, sum einki angrar.  

MY OWN SPACE er sostatt ein fjølbroytt og undirhaldandi framsýning við góðari føroyskari samtíðarlist við málningum, prentum, standmyndum og lutum, ið alt samalt onkursvegna snýr seg um ella definerar eitt egið rúm innan so ymiskar listagreinar sum olju- og akrylmálningar, vatnlitamálningar, installatiónir, standmyndir, veggjamálarí og prentmyndir.

Luttakandi listafólkini eru: Hanni Bjartalíð, Hansina Iversen, Anný Ø.Djurhuus, Rannvá Kunoy, Silja Strøm, Tóroddur Poulsen, Mie Mørkeberg, Zven Balslev, Marius Olsen, Bjørn Nørgaard, Zacharias Heinesen og Torbjørn Olsen.

Kinna Poulsen, kurator.

MY OWN SPACE

Steinprents Sommerudstilling 2019

Lørdag d..1.juni kl.15 åbner Steinprents Sommerudstilling, der i år handler om rum i kunst og kunst i rum – om kunstnernes eget rum og om udstillingsrummet; kunstnernes fællesrum. Udstillingstitlens formulering forekommer i et interview fra Liverpool Biennalen, hvor billedkunstneren Hanni Bjartalíð (f.1968) forsøger at sætte ord på udgangspunktet for sin kunstneriske inspiration. Han hævder, at idéerne stammer fra et særligt sted, som han kalder sit eget rum. - Der kan ikke herske nogen tvivl om, at netop rum er grundlæggende i Hanni Bjartalíðs værker - både i billeder og skulpturer, men ikke kun det. For ud over det rum, vi oplever i kunstværker og det plads disse værker optager, så har billedkunstnerne deres egne rum og det er disse rum, der er denne udstillings omdrejningspunkt.

I de efterhånden mange år, Hansina Iversen (f.1966) med lige dele konsekvens og raffinement har afsøgt det nonfigurative maleris muligheder, har hun også gradvist udviklet sit billedrum. Hvor billedrummet i halvfemserne var synonymt med en form på en baggrund, der ofte var det kridhvide lærred, fremstår det i dag langt mere komplekst. Imens enkelte former forekommer todimensionale som fladen, hvorpå de er malet, fornemmer man andre steder en enorm dybde og kraft i formationer, der overlapper hinanden og som alt efter hvor øjet hviler, tilsyneladende skiftevis skyder sig frem og trækker sig tilbage i en stadig bølgende bevægelse. I forbindelse med Hansinas store separatudstillinger på Kunstmuseet og i Listahøllin i Tórshavn har vi oplevet, at se formationer og penselstrøg ude i selve udstillingsrummet i form af vægmaleri og skulptur, hvor de får en anderledes arkitektonisk funktion som dele af rummet. Et sådant vægmaleri in situ har Hansina Iversen malet til udstillingen MY OWN SPACE .

Netop dette med at skabe sit eget rum er det, som Anný Ø.Djurhuus (f.1997) arbejder med i sine såkaldte pop up udstillinger i parker og andre steder, hvor hun etablerer et udstillingsrum og fylder det med fortællinger, der bliver fortalt på en drømmeagtigt og poetisk måde med forskellige readymades i kombination med organisk naturmateriale.

Rannvá Kunoys (f.1975) monumentale værk, After History kræver, at beskueren flytter sig fra udstillingsrummet og op gennem trapperne i galleriet. Men denne udenforstående placering er måske også et tegn på et værk, der er og kan noget helt særligt, som næsten overfalder beskueren og som samtidig gør op med et af maleriets grundprincipper, nemlig at være fikseret i tid og rum. På grund af et særligt pigment, skifter billedet farve efter lyset i rummet i forhold til beskuerens placering, hvilket tilsammen med komposition, metode og størrelse gør selve oplevelsen af værket dynamisk, uhåndgribelig, ja næsten uoverskuelig. Man skal give sig tid til at se på maleriet og dykke ned i virvaret af billedelementer i flere lag, bogstaver, ord, streger, kendte som ukendte tegnsystemer. Da kan man pludselig opleve, at værket åbner sig og falder på plads i en strålende afklaret komposition i fuldkommen balance og harmoni.

I Silja Strøms (f.1987) værker handler det om både balance og ligestilling, ligesom den sociale bevidsthed er gennemgribende. Selv om billederne er delvist figurative, kan man ikke inddele billedrummet i den sædvanlige for- mellem- og baggrundsinddeling. I stedet for er alle billedelementer placeret på ét og samme niveau og gerne fordelt over hele billedfladen. Ligestillingen resulterer også i interessante relationer imellem de figurative og abstrakte billedelementer, hvor de sidstnævnte ser ud til at interagere i billedfortællingen.

Selv om de er ret forskellige og oprindelig placeres i hver sin ende af færøsk kunsthistorie – den ene som grundlægger, den anden som fornyer – så har de mere til fælles, end man skulle tro. Zacharias Heinesen (f.1936) og Tóroddur Poulsen (f.1957) er begge fra Tórshavn og har brugt hjembyen både visuelt og poetisk. Førstnævnte har utallige gange malet sig eget rum og det er helt konkret udsigten fra hans egen stue á Varða i Tórshavn, det handler om. Denne udsigt over Tórshavn med Nólsoy i baggrunden kender han bedre end noget andet, men selv om hans klare billedtolkninger af både by og land er så overbevisende, at vi opfatter dem som ret realistiske, så er de nok mere en form for lysinspirerede koloristiske visioner med intenst rent farvespil mellem violet og gult, grønt og rødt, blåt og brændt. Tóroddur Poulsens skønne Tórshavn-billeder er ligeledes koloristiske – det er såkaldte iristryk, hvor farverne flyder lidt sammen og med myriader af dekorative streger, prikker, mønstre og tegninger, der tilsammen danner en form for konstruktivistisk ornamentik, der kunne minde om såvel barndommens detaljerede skattekort som topografiske luftfotos af byen.

I brødrene Torbjørn Olsens (f.1956) og Marius Olsens (f.1963) billeder bliver inderum ofte en vigtig del uderummet. Hos Marius Olsen hænder det via spejling af eksempelvis en lampe eller andre billedelementer, der træder ind imellem beskuer og billedets uderum, og som i billedrummet feks. kan ligne en UFO. For Torbjørn Olsens vedkommende, så forekommer der ofte en form for billeder i billedet lidt på samme måde som hos barokmesteren, Velazquez. I virkelighedens verden opstår billedet i billedet ofte af et konkret vindue i kunstnerens atelier, der i en del altertavlemalerier fremstår overjordisk skinnende som en form for portal over i det hinsides. Torbjørn har til denne udstilling lavet helt nye monumentale maleriske fortolkninger af inderum og uderum, der smelter sammen.

I fire litografier af Mie Mørkeberg (f.1980) er billedrummet flydende, for de forestiller alle kvinder, der enten er placeret ved vand eller direkte i det våde element. Kunstneren får det maksimale ud af de mange lag farve, der giver billedfladen et intenst, næsten taktilt præg, som var der tale om et billedtæppe eller en velourflade. Op imod denne næsten luxuriøse farveflade, er det som om, at de dele af billedfladen, der står uden farve, danner en negativ form, der forekommer næsten abstrakt. Billedrummet i Zven Balslevs (1976) litografier forekommer ligeledes meget fyldt og intenst. Stilen i hans både figurative og abstrakte billeder er lidt rå og minder om undergrundtegneserier med surrealistisk præg, hvor abstrakt og figurativt bliver iscenesat tilsyneladende uden nogen højere mening, men med stor humor og vitatlitet.

Flere af de tryk, Bjørn Nørgaard (f.1947) har fremstillet i Steinprent er sammensat af flere billeder. I den litografiske serie, Everybody can be God, who are you? er billedrummet komponeret over en tekstlinje, der i de fleste tilælde er en sangtitel, feks. As time goes by og There are places I remember, der også anvendes som billedtitler. Disse sætninger er mere eller mindre forsvundet i løb af den grafiske proces under flere lag farve og motiver i billederne, der i det hele taget fremstår lidt uklare. Men i farvetågen aner vi gentagne gange religiøse figurer fra forskellige kulturer, hvorpå der er lagt enkle strøg som en form for tegn, der muligvis har en form for semiotisk sammenhæng med de førnævnte sangtitler; Je ne regrette rien er feks. forsynet med et strøg på skrå som eg bestemt erklæring fra kunstneren om, at han godt tør stå ved det han gør.   

MY OWN SPACE er således en varieret og underholdende udstilling, der giver et bud på hvad der foregår inden for billedkunsten på Færøerne af maleri, tryk, skulptur og installation. Deltagende billedkunstnere er: Hanni Bjartalíð, Hansina Iversen, Anný Ø.Djurhuus, Rannvá Kunoy, Silja Strøm, Tóroddur Poulsen, Mie Mørkeberg, Zven Balslev, Marius Olsen, Bjørn Nørgaard, Zacharias Heinesen og Torbjørn Olsen.

Kinna Poulsen, kurator