Fingrarnar vekk frá Ingálvi

Eitt øgiligt kjak er komið í kjalarvørrinum av avgerðini hjá Piu Kjærsgaard um at heingja eitt stórt Dannebrogsflagg upp mitt í Fólkatingssalinum. Nógv eru atfinningarsom og halda, at danski tingsalurin gerst meira nationalistiskur við flagginum enn við myndateppinum Som en rejselysten flåde, sum Berit Ann-Mari Hjelholt gjørdi í 1982 yvir sangin av sama navni, sum Helge Rode skrivaði og sum Carl Nielsen setti lag til. Myndateppið er til renovatión og verður til alla lukku hongt upp aftur, eins og flaggið verður tikið niður aftur.  

Men tað skuldi jú koma, uppskotið um, at eisini vit eiga at fylgja fyridøminum hjá frúnni Kjærsgaard. Uppskotið er enn bara sæð á Facebook, men allíkavæl, so rennur tað mær kalt niður eftir rygginum bara tankin um eitt andarhald at skula vera fyriuttan stórverkið hjá Ingálvi av Reyni frá 2002, Gjøgnum tíð og rúmdir, sum gjøgnum fleiri ár hevur verið mær ein sannur uggi av stórslignari visión í tí ikki altíð so imponerandi kjakinum, sum hevur verið at hoyrt í Tingvarpinum.

Ingálvur av Reyni var 82 ára gamal, tá hann fekk heiðursuppgávuna at mála eitt stórt verk til Løgtingsalin, sum skuldi hanga á endavegginum. Hann vrakaði ta fyrstu myndina og málaði eina aðra einfaldari og lættari mynd til tingsalin. Tryggingarsambandið Føroyar keypti ta vrakaðu myndina, sum eisini er góð og sum prýðir móttøkuna á Kongabrúnni. Heitið á myndunum báðum stavar frá yrking hjá Janusi Djurhuus: “Gjøgnum tíð og rúmdir”, brot í yrkingini ljóðar soleiðis:

Djúpt í mínum huga

har alfjarar øldir húsast

djúpt í mínum huga

har forfedra fjøldir durva

drálar ein sangur...

í honum hoyrist látur frá leskandi keldum...

í honum andar fleyrið hitt lina og lotið hitt lýggja

í honum dunar øgiligt brim og skakandi stormar...

 

Myndin hjá Ingálvi av Reyni er hansara tulking, hansara sangur um Føroyar. Hann hevur lagt alla sína vitan og allar sínar royndir í hesa uppgávuna og málað eina abstrakta mynd, so at vit áhaldandi kunnu hyggja at henni og fáa nakað nýtt burturúr.

           

Yrkingin hjá Helge Rode:

Som en rejselysten flåde

ankret op ved Jyllands bro

under vejrs og vindes nåde

ligger landet dybt i ro.

Hårdt går hav mod bro og stavn

møder Danmarks stille navn.

Hør, hvor blidt det klinger.

Hvor vi stod og hvor vi gik,

kom dit navn, som sød musik

blødt på hvide vinger.

 

Havombruset yngler landet.

Tusind øer gik af havn,

lod sig bære bort af vandet

for at bære Danmarks navn.

Muntert frem til livets dyst

gennem mulm og strålelyst.

Hil jer, vore skibe!

Flaget blaffer rødt og hvidt.

Her er Danmark, dit og mit,

med sin kølvandsstribe.

 

Hav og muld skal dansken pløje.

Venner. Hvad vi fik for muld!

Bølgelandets runde høje

tavlet ud i grønt og guld.

Lærken klatrer fra sin seng

i den morgenvåde eng

ad sin jakobsstige.

Med de lyse nætters skær

over stille bøgetræer

åbner himmerige.

 

Hør det! Husk det, alle danske!

Klar og frodig er vor ånd.

Sproget slutter som en handske

om en fast og venlig hånd.

Værn med vid, hvad hélt er vort.

Sig kun sandhed, jævnt og kort,

gladest ved det milde.

Danskens lov i strid og fred

være ret og billighed,

som kong Volmer ville.

 

Vinterklart og sommerbroget,

morgenmuntert, skumringssvøbt,

ligefremt og latterkroget

smilbestrålet, tåredøbt.

Det er Danmarks frie sprog,

uden tryk af fremmed åg

frejdig Freja taler.

Eget brød på egen dug,

Danmarks hvede, Danmarks rug,

Dybbøl mølle maler.

 

Om din frihed vil vi værne,

holde skjoldvagt om din fred,

ofre dig en moden kerne,

fra din jord i tusind led.

Indånd Nordens frie luft,

stilhed sød af blomsterduft,

blæst, som søen salter,

medens vi med trofast sind

sætter al vor gerning ind

Danmark, på dit alter

 Foto: Liselotte Sabro

Foto: Liselotte Sabro