Svend-Allan Sørensen fekk stóru listaheiðurslønina frá Drottning Sonju

Danski listamaðurin Svend-Allan Sørensen hevur fingið H.M. Dronning Sonjas kunstnerstipend áljóðandi 400.000,- norskar krónur, sum harvið er millum tær størstu listaheiðurslønirnar í norðurlondum. Heiðurslønin verður latin pappírslist annaðhvørt ár, hon var latin á fyrsta sinni í 2012, tá finski grafikarin Tiina Kivinen fekk hana. Í ár vóru hesi listafólkini tilnevnd: Cathrine Dahl, Ørjan Aas, Daniel Milan, Mikael Kihlman, Annu Vertanen, Valgerdur Hauksdóttir, Minako Masui, Ane Mette Hol, Hugleikur Dagsson, , Tuula Lehtinen, Vappu Johansson, Elina Sipilä, Adam Saks og Svend-Allan Sørensen og tað var síðstnevndi, sum fekk heiðurin. Á framsýningini Billedord Ordbilled, sum er í Norðurbryggjuni í løtuni eigur Svend-Allan Sørensen allan endaveggin. Hann hevur í fleiri umførum arbeitt í Steinprenti og hevur tilsamans gjørt útivið 80 verk í Grafiska Verkstaðnum niðri á Skálatrøð; heiðurslønin er hervið eisini Steinprenti til heiðurs. 

 

Tær tríggjar monumentalu portrettmyndirnar hjá Svend-Allan Sørensen staðfesta hansara áhuga og alsk til tað skrivaða orðið. Tær mynda tríggjar týdningarmiklar skrivandi menn; Turgenev, Boganis og Thoreau, sum allir vóru hugtiknir av at liva eftir náttúrunnar treytum við djóraveiði og einføldum livihátti. Steinprent og Føroyar hava fingið ómetaliga stóran týdning fyri Svend-Allan Sørensen, sum sjálvur ger skilnað millum tíðina áðrenn Steinprent og aftaná. Hann kennir seg heima í ráu føroysku náttúruni og á verkstaðnum spríkja verk frá hansara hond, sum eru til stóran lblástur - ikki minst hjá føroyskum listafólkum og áskoðarum, sum í teimum síggja nakað øðrvísi. Svend-Allan Sørensen er nevniliga konseptlistamaður, ið arbeiðir við hugskotum og samansetingum, sum ikki sjáldan involvera orð. Í einum træprenti stendur til dømis við stórum, skornum, skeivum bókstavum "Ca caw motherfuckers". Útbrotið er eyðkent fyri tann coola og stuttliga stílin hjá listamanninum, sum ofta sameinir skálkabrosið við djúpum og inniligum álvara og ikki sjálvdan tykist sjónarmiðið vera hjá fuglunum. - "Tú gongur ikki einsamallur" stendur á einum steinprenti, sum ímyndar tað ovasta av einum lyktapela við nøkrum fuglum. Setningurin er neutralt staðfestandi við bæði uggandi og ørkymlandi assosiatiónum. At myrkrið er myrkt er ein sannroynd, sum tykist nokk so sjálvsøgd; listamaðurin arbeiðir við tautologium og endurtøkum á ein hátt, sum minnir um mátan, sum modernistiskir yrkjarar arbeiða - men í staðin fyri at konkretisera og taka samanum, lata hesar staðfestingar upp fyri hugflognum. Millum orð og mynd kykna ymsir týdningar av myrka myrkrinum, einum setningi, sum í sær sjálvum skapar bjartasta ljós í myrka myndaflatanum. Vit ynskja listamanninum og Steinprenti hjartaliga til lukku við virðislønini.

 

 

Svend-Allan Sørensen har fået H.M. Dronning Sonjas Kunstnerstipend, som er en af Nordens store kunstnerpriser (400.000,- norske kroner). Billederne her på bloggen stammer fra fra den aktuelle udstilling Billedord Ordbilled på Nordatlantens Brygge med tryk fra Færøernes Grafiske Værksted, hvor Svend-Allan Sørensen har arbejdet ad flere omgange. Jan Andersson litograf vurderer, at Svend-Allan har lavet omkring 80 tryk i Steinprent, som værkstedet hedder på færøsk. Svend-Allan Sørensens tre monumentale portrætter på udstillingen Billedord Ordbilled -  de er gengivet øverst - bekræfter hans store interesse og hengivenhed i forhold til det skrevne ord. Billederne forestiller tre kendte forfattere, Turgenev, Boganis og Thoreau, som alle dyrkede natur, jagt og i det hele taget livet efter naturens betingelser. Steinprent og Færøerne har fået umådelig stor betydning for Svend-Allan Sørensen, hvis værker har stor betydning som inspirationskilde i det færøske kunstmiljø. Han siger selv, at det første ophold i Steinprent for ham danner en streg i sandet, der ganske klart markerer tiden før og efter i hans værk. Det er svært at karakterisere dette forhold indgående i en begrænset tekst, men det er på den anden side vigtigt at anerkende, at der er tale om et særligt tilhørsforhold, der både handler om grafik og en gensidig forståelse og udvikling af kunstneriske idéer, men som helt sikkert også er påvirket af personlige relationer og en oprigtig følelse af fællesskab mellem den jagt-entusiastiske kunstner og mennesker i det færøske samfund, ikke mindst dets primitive eller autentiske og oprindelige facetter. "Ca caw motherfuckers" står med store skæve bogstaver på et billede. 

 

- Udbruddet er typisk for kunstnerens på en gang cool og morsomme billedsprog, men ofte ses morskaben parret med en dyb og inderlig alvor. "Tú gongur ikki einsamallur" står der eksempelvis skrevet ned over et litografi, der afbilder det øverste af en lygtepæl, hvorpå der står nogle fugle. Sætningen stammer oprindelig fra Rodgers og Hammersteins sang "You´ll never walk alone", som de fleste Liverpool fans vil være bekendt med, en sætning, der jo forekommer på én gang fortrøstningfuld og beklemmende. At mørket er mørkt er en erfaring, som de fleste har gjort sig, men selvfølgeligheden "Myrkrið er myrkt" lyder som en sætning fra et af Tóroddur Poulsens digte. Både Poulsen og Sørensen arbejder således med tautologier og gentagelser, der i stedet for at konkretisere og definere åbner op for diffuse men righoldige fantasier og associationsmuligheder. Mellem ord og billede opstår forskellige betydninger af det mørke mørke, en sætning, der helt håndgribeligt skaber lys i den mørke billedflade. Dronning Sonjas nordiske kunstpris er forholdsvis ny, den bliver doneret hvert andet år til kunstnere, der fortrinsvis arbejder med papir - sidst i 2012, da den finske billedkunstner, Tiina Kivinen fik den. I år var de nominerede: Cathrine Dahl, Ørjan Aas, Daniel Milan, Mikael Kihlman, Annu Vertanen, Valgerdur Hauksdóttir, Minako Masui, Ane Mette Hol, Hugleikur Dagsson, Tuula Lehtinen, Vappu Johansson, Elina Sipilä, Adam Saks og altså Svend-Allan Sørensen. 

 

 

The Whale Killing Project

Á facebook síðuni hjá heimskenda listamanninum John Kørner presenterar hann The Whale Killing Project, sum er ein røð við seks prentum, sum eru gjørd í Steinprenti. Hann var áhugaður í gomlum myndum úr fimti árunum og lænti ymsar gamlar myndir sum inspiritatión, tá hann var her uppi, m.a. nakrar myndir hjá pápa mínum, fotografinum Ásmundi Poulsen. Ein er av torninum á Havnar Kirkju, sum sæst úr vindeyganum í Steinprenti og sum John Kørner dámar serstakliga væl. Har er eisini ein rættiliga uppstillað sjálvsmynd av fotografinum sum grindamanni. Prentrøðin The Whale Killing Project vóru framsýndar í Grand biografinum, tá filmurin hjá Jørn Leth um John Kørner "Jeg taler til jer" var sýndur á fyrsta sinni.

Tá John Kørner var seinast í Steinprenti gjørdi eg eina samrøðu við hann, sum eg sjálv haldi, var ógvuliga áhugaverd, m.a. av tí, at listamaðurin greiddi frá, at Føroyar hava ávirkað hann. 

Í 2007 kurateraði Brynhild Næs Petersen Summarframsýningina í Norðurlandahúsinum, sum fekk heitið [natúrligvís] við denti á alternativa náttúruviðgerð, ið gav teimum luttakandi listafólkunum stórt evnisligt rásarúm. John Kørner var við á hesi framsýningini og nýtti tá høvið at viðmerkja ein aktuellan føroyskan samfelagstrupulleika. Í hansara hálvabstrakta, flótandi akrylmálningi hómast tvær at síggja til mannligar verur í tøttum pardansi. Huglagið er lætt og vakurt, teir báðir menninir kyssast og boðskapurin um tað natúrliga í hesum samkynda kærleiksdansi tykist púra ivaleysur. John Kørner greiðir frá, at henda dansimyndin í grundini umboðar eina vend í hansara list. – "Tað er hend ein stór broyting við mínari list síðan eg var her seinast. Tá hevði eg eina mynd á framsýningini [natúrligvís] av tveimum monnum, sum kystust og  hetta var mítt fyrsta politiska verk, sum tók støði í onkrum aktuellum, júst um tað mundið varð ein samkyndur maður álopin her í Havn, og hendingin gjørdist grundarlag undir nógvum kjaki. Eg haldi, at føroyska hevdin við at avmynda náttúruna í listini er áhugaverd og tí var tað eisini umráðandi fyri meg, at teir báðir menninir høvdu føroysk náttúru sum bakgrund. Hesa upplivingina tók eg aftur við mær til arbeiðis og síðani havi eg arbeitt við fleiri aktuellum evnum. Ein framsýning snúði seg um luttøkuna hjá Danmark í stríðnum í Afghanistan, tá hevði eg fyri hvørt mist danskt hermannalív í Afghanistan málað eina mynd. Síðani viðgjørdi eg evnið trafficking og nú eg aftur eri í Føroyum er tað náttúrligt fyri meg at taka upp føroysk evni."


Listamaðurin heldur tað vera umráðandi fyri samtíðarlistafólk at taka støði í staðnum, har tú ert staddur "Nú eg eri her í Havn hevði tað verið løgið um myndevnið hjá mær var Vesterbro ella russiska mafian...". Myndevnisliga tykist John Kørner serliga hugtikin av grindadrápi.  "Ja, eg má jú taka støði í her og nú og tí havi eg roynt at tikið støði í tí veruleika, sum er her í Føroyum. Tað mest dramatiska her haldi eg vera grindadráp, sum eg síggi sum eina kulminatión av reinari, føroyskari náttúrumegi. Eitt drama, har tað sálarliga og likamliga rennur saman. Grindadráp er tað ultimativa og tað óansæð um tað snýr seg um gamlar myndir ella nútíðina, tað snýr seg um man power, tær fysisku umstøðurnar og psykologisku umstøðurnar." Eg spyrji um nøkur atfinning liggur goymd í hvalamyndunum, og har er listamaðurin avgjørdur, tá hann svarar: "Nei, als ikki. Um eg geri nakað politiskt relaterað, so brúki eg nógva tíð uppá research. Viðvíkjandi teimum samkyndu monnunum var tað lætt hjá mær at taka støðu til, eg havi samkyndar vinir osfr. Tað er nakað heilt annað við grindadrápi, sum er fremmant fyri meg, men sum eg t.d. veit hevur søguligar røtur...". Tað søguliga hevur sum heild alstóran áhuga og nakað av tí allarfyrsta, John Kørner vitjaði í Føroyum, var Fornminnisavnið, har hann kom fram á nakrar áhugaverdar fotomyndir. Hetta er triðju ferð, listamaðurin er í Føroyum og hann heldur tað vera ómetaliga áhugavert at fylgja menningini frá tí gamla sjóvinnusamfelagnum yvir í eitt meira modernað samfelag, sum tó framvegis livir av fiskinum. John Kørner undrast stórliga á trafikkviðurskiftini í høvuðstaðnum "Altso her eru heilt ekstremt fáir súkklarar og ekstremt nógvir bilar, sjálvt um tað eru lutfalsliga stuttir teinar her í býnum. Bilar eru allastaðni og allatíðina. Eg rokni við, at tit fara at brúka súkklur í størri mun í framtíðini, at tann menningin fer at koma á sama hátt sum í London og í øðrum býum..."

Ovarlaga í einum av nýggju steinprentunum trónar tornið á dómkirkjuni, sum hugtekur listamannin, tí hann heldur tað bera frá restini. Tornið sær eitt sindur suðureuropeiskt út, heldur John Kørner, ið eisini heldur tað vera áhugavert at síggja hvussu tað religiøsa hevur sína plasering í samfelagnum. Samfelags- og umhvørvissinnaði listamaðurin er fram um alt áhugaður í hvussu einstaklingurin virkar í samfelagnum. "Í prentinum av einum manni, sum stendur við øðrum fótinum á einum hvali royni eg at skapa úttrykk fyri hvussu tað einstaka menniskja fremur sín leiklut í mun til samfelagið. Um tað so er ein gøtusópari ella ein ríkmaður, so fremja teir báðir okkurt ávíst í mun til samfelagi og hava ávísar dreymar um samfelagið. Tað ber ikki til at vera neutralur..". Uppi yvir tí avmyndaða manninum síggja vit ymsar myndaliðir, ein fugl, eina nakna kvinnu,  hvalir og havi, ið tykjast ímynda hansara dreymar.

Tey nýggju prentini hava øll ein breiðan svartan kant, ið minnir eitt sindur um kantin í eini gamlari filmsrullu. John Kørner plagar at arbeiða ógvuliga neyvt við innrammingini, so tað verður spennandi at síggja myndirnar framsýndar. Tann eina av teimum stóru myndunum er serliga hugtakandi. Í forgrundini síggja vit stórbæra føroyska náttúru við klettum og brimi, og ovarlaga síggjast nøkur gomul, søgulig skip. Sentralt í myndarúminum er flaggið á tí eina skipinum, tað er eitt vakurt og neyvt teknað dannebrogsflagg. Politisku assosiatiónirnar eru sjálvsagdar, men av tí at flaggið er so lítið og vakurt og landslagið so stórt og vakurt, tykist boðskapurin ikki sjálvsagdur. John Kørner ger nógv burtur úr innrammingini av hansara grafikki, so eg gleði eg at síggja eitt eintak av myndunum, tá tær verða settar á reyða bakgrund í svørtum blonkum rammum. Eftir ætlan skulu myndirnar framsýnast í Føroyum í Norðurlandahúsinum í 2015. 



Klaksvikaffærer i København


Udstillingen Klaksvikaffærer på Nordatlantens Brygge (4/5- 11/8-2013) viser malerier og litografier af den danske billedkunstner Claus Carstensen, og den er kurateret af den færøske kurator Kinna Poulsen. Udstillingstitlen stammer fra et lille litografi, som Claus Carstensen lavede i 2002 i Steinprent, Færøernes Grafiske Værksted, i Tórshavn ved Jan Andersson og Fríða Matras Brekku, hvor alle udstillingens litografier er fremstillet. Værket var også udgangspunktet for en udstilling i Nordens Hus i Tórshavn i 2011.


På den aktuelle udstilling på Nordatlantens Brygge findes et værk fra 2010, ligeledes med titlen Klaksvikaffærer. Billedet vakte stor harme, da det blev vist på Færøerne. Værket består ganske enkelt af et færøsk flag, der vender lodret med korstegnet nedad og med en vertikal, sort tegning i midten, som ses gentaget i mindre format horisontalt, tværs over korstegnet nederst. Tegningen forestiller et ansigt med menneskelignende træk, kombineret med dyreøjne. Dette sorte “tag” er et tilbagevendende motiv hos Claus Carstensen og handler ret beset om forskellen mellem menneskers og dyrs dødsbevidsthed. Et filosofisk orienteret værk som dette burde ikke kunne forårsage den store ballade, og når det alligevel gør det, handler det først og fremmest om de associationer, som readymade-delen af værket (det færøske flag) formår at vække hos beskueren. Harmen udspringer således af flagets symbolværdi. “Vi må stå sammen omkring vores flag” insisterede en ældre mand, som efter at have set værket gengivet i avisen, ringede for at protestere mod hvad han opfattede som en decideret flagskænding. Han er ellers kendt i det færøske samfund som en sindig og lærd mand, men han har hele livet drømt om et frit og selvstændigt Færøerne, og det er en inderlig drøm, som er helt og aldeles blottet for akademisk distance. Han er ikke alene om drømmen. Grønlands nye regeringsleder Aleqa Hammond fra det socialdemokratiske Siumut blev i Kvinfos webmagasin for nyligt citeret for udtalelsen, “Jeg vil opleve den dag, hvor Grønland via FN erklæres for selvstændigt, hvor vi synger nationalsangen og flagene hejses over hele verden, for bedre mål kan man ikke have som et lille folk”.

 

Det tager to hele timer at flyve de 1313 kilometer fra lufthavnen i Vágar på Færøerne til Kastrup i Danmark. Med den betragtelige afstand in mente, og hvis man betænker hvor længe Færøerne har været styret af den fjernt beliggende overmagt i København, også før der overhovedet fandtes fly, burde et oprør ikke forekomme så fuldstændig utænkeligt, som det rent faktisk gør. Det er ikke til at sige om årsagen skal findes i en særlig færøsk sindighed grænsende til flegma eller en generel tilfredshed med et fornuftigt dansk herredømme og bloktilskud. Diskussionen om færøsk selvstændighed foregår imidlertid konstant på Færøerne, men alligevel har dansk indgriben kun været nødvendig yderst sjældent gennem den langvarige færøsk-danske fælleshistorie. Da det endelig skete, var det en irettesættelse af dimensioner, der medførte, at Danmark i 1955 bl.a. sendte et bemandet militærskib for at sætte de opsætsige færinger på plads. Denne magtdemonstration, dens motivation og følgerne af den blev senere omtalt som Klaksvík-striden eller Klaksvík-affæren.

 

Stridighederne opstod, da sygehuset i Klaksvík i halvtredserne ville ansætte en færøsk læge i stedet for den populære danske læge Olaf Halvorsen, som var ekskluderet fra Den Almindelige Danske Lægeforening for angiveligt at have næret sympati for nazisterne. Det resulterede i lokale demonstrationer i Halvorsens favør, som kulminerede, da den danske regering sendte skibe, bemandet med bevæbnede politibetjente og hunde, samt senere også med soldater for at få styr på de urolige gemytter. William Heinesen beskriver stridighederne i en artikelserie i Land og Folk i februar 1956, hvori han vurderer, at det indledningsvis ikke drejede sig om et færøsk oprør i mod den danske overmagt. Det var dog en dansk læge, der var stridens kerne og folk generelt var ikke specielt danskfjendtlige i starten. I følge William Heinesen ændredes dette med afsendelsen af “hundeskibet”, M/S Parkeston, til Færøerne. Han skriver: ”Afsendelsen af Parkeston med dens væbnede danske politistyrker ændrede dette forhold noget. Hertil bidrog især den omstændighed at politiet medbragte hunde. Dette moment ville man rimeligvis i Danmark eller den øvrige verden, hvor brugen af politihunde er almindelig, ikke have hæftet sig så meget ved. På Færøerne, hvor man i øvrigt ikke kender til den måde, hvorpå politi gør brug af afrettede schæferhunde, har det altid været betragtet som en uhørt råhed at anvende hunde som våben mod mennesker - kun en usling, hjemfalden til alles ringeagt, ville på Færøerne pudse sin hund på en modstander. En gammel sambandsmand i Torshavn fandt det så utroligt, at Danmark ville bruge hunde mod færinger, at han ligefrem begyndte at vakle i sin politiske barnetro..”.

 

Klaksvikaffærer i flertal er således Claus Carstensens poetisering af en allerede eksisterende formulering, der henviser til en enestående hændelse i færøsk og dansk historie. Samtidig er det titlen på en kunstudstilling, der ikke som sådan drejer sig om den historiske strid, men som fungerer som en samlende metafor og igangsætter i forhold til selve udstillingen. Interessen for flag og for våbenskjolde er dybtliggende hos kunstneren, der hver gang han kommer til en nyt land eller nyt flagområde, bringer et flag med hjem, som siden transformeres til et kunstværk i atelieret. Claus Carstensen, der er opvokset i grænseområdet mellem Danmark og Tyskland, er tidligt i livet blevet opmærksom på en national identitetsproblematik, hvilket spores i hans værker, der indeholder en tilbagevendende kredsen omkring  de psyko-sociale mekanismer bag magt-magtløshed, aggression-ydmygelse og territorialisering-deterritorialsering, at afmærke og indkredse territorier. I flere af Claus Carstensens billeder ses desuden en interesse for det ekstreme, for radikalisering i billedmæssige henvisninger til konkrete historiske hændelser, f.eks. til Pol Pots og Khmer Rouges rædselsregime i Cambodia. En maleriserie på udstillingen er lavet med udgangspunkt i den danske modstandsbevægelses satiretegninger, men kunstneren er også interesseret i hændelser, der har mindre national betydning som feks. eksklusionen af et af medlemmerne i hans vinterbaderforening. Det er magtmekanismerne i sig selv, der interesserer ham.

 

Klaksvikaffærer handler desuden også om kunstnerens forhold til Færøerne, hvorfor billeder af Peter Louis-Jensen, Tóroddur Poulsen og Steffan Danielsen også er med på udstillingen. Selv om de forskellige strategier og benspænd i Claus Carstensens konceptuelle arbejdsmetode kan opleves som en form for distancering, har værkerne i Klaksvikaffærer et ganske råt og direkte ekspressivt udtryk, der ikke er svært at forstå. Billederne er til stede i rummet på en næsten kropslig måde, ligesom kunstneren selv har en meget direkte fysisk tilgang til tingene, når han arbejder. Nogle gange minder metoden næsten om hærværk med negationen som kunstnerisk princip, hvor kunstneren med såkaldt defacing eller fuck up ødelægger og nedbryder billederne, for på den måde at bygge noget nyt op. Selv om udstillingen forholder sig konceptuelt til noget fortidigt, til forgangne historiske hændelser, giver den beskueren en klar fornemmelse af nutid og nærvær i billederne, som uanset om de forekommer uhyggelige eller skønne, har en særlig styrke i udtrykket, der synes tale til beskueren på et umiddelbart og førrationelt plan.

Artist talk i Nordatlantens Brygge

 

 

Bøkur tú verður klókari av



Longu áðrenn tú hevur lisið eitt einasta orð í hesum báðum bókunum, ert tú greið yvir, at hetta er góðska, sum vil nakað. Hetta eru bøkur til tey bibliofilu, til sannir bókaelskarar. Góðskan kennist ítøkiliga heilt út í fingraspíssarnar av tí tjúkka dygdarpappírinum, tá tú blaðar, eins og hon sæst á gjøgnumførda, vakra prentinum, sum má sigast at liva  upp til innihaldsligu dygdina.Tað snýr seg um tvær bøkur við ritroyndum hjá Søren Ulrik Thomsen og myndum hjá Claus Carstensen, sum Steinprent gevur út. Onnur bókin hevur svarta permu við reyðum bókstavum,  hon eitur Lille Dæmonologi, hin er hvít við reyðum stavum og hevur heitið Dét, hvorom man hverken kan tale eller tie, Søren Ulrik Thomsen er serliga kendur fyri sínar yrkingar, tað man ikki vera ov avgjørt at kalla hann eitt slag av donskum tjóðaryrkjara. Men hansara ritroyndir standa í grundini einki aftan fyri yrkingarnar í dygd, hetta eru tekstir, sum vaksa í høvdinum, meðan tú lesur, og sum víðka um sjónarringin og gera lesaran klókari.

"Dét, hvorom man hverken kan tale eller tie" er ein umskriving av einari kendari orðing hjá Ludwig Wittgenstein, sum sambært Søren Ulrik Thomsen eyðkennir upplivingina av sannari list. Upprunaliga er hesin fyrsti teksturin ein røða, sum Søren Ulrik Thomsen helt í sambandi við eina upplating í Statens Museum for Kunst, og hon snýr seg í stóran mun um fatanina av list og poesi, men nertir eisini við munin millum meining og týdning. Lesarin merkir væl, at talan er um ein akademiskan, intellektuellan høvund. Søren Ulrik Thomsen las bókmentafrøði í nøkur ár, men gjørdist síðani yrkjari fulla tíð í staðin fyri at gera seg lidnan. Hann fekk sínar fyrstu yrkingar almannakunngjørdar í Hvedekorn í 1977 og gav sítt fyrsta savn, Cityslang út í 1981. Men um teksturin er vitborin og djúpur, er formidlingin leikandi løtt sum eitt spæl. Í sambandi við spurningin um listafatan, greiðir Søren Ulrik Thomsen frá, at hann ofta verður spurdur um hann ikki er bangin fyri, at hansara yrkingar skulu brotna, tá tær verða greinaðar. Tað er hann als ikki, sigur hann og heldur fast uppá, at listaverk, sum ikki tola at verða útsett fyri greining, eru vánalig. Tað ber nevniliga væl til at troyta eitt vánaligt verk gjøgnum greining og umseta tað til eina eintýðugan týdning og tá hetta er hent er eingin grund til nakrantíð at lesa hesa vánaligu yrking aftur ella hyggja at vánaliga (eintýðuga) málninginum aftur. Eitt gott listaverk blívur hinvegin við at hava okkurt aftrat, sum kanska ikki er so lætt at seta orð á og sum alla tíðina genererar nýggjar týdningar.

Tann svarta bókin, Lille Dæmonologi, er miðsavnað um óndskapin, sum essayisturin sigur seg trúgva uppá heilt ítøkiliga. Fyrsta ritroyndin snýr seg um Eksorsistin, tann kenda ræðufilmin sum William Friedkin leikstjórnaði í 1973, og sum høvundurin greinar og brúkar sum útgangsstøði fyri sínum undrunar- og áhugaverdu hugleiðingum um m.a. fatanina av triviallist og átrúnað. Í seinnu ritroyndini tvinnar ritroyndarhøvundurin nakrar afturminningar saman við onkrum, sum hann hevur lisið og tekur við hesum samanum lyndið hjá tí ónda. Óndskapur er menniskjaligur av lyndi, heldur hann, og tað óansæð um tað er tað slagið av óndskapi og upploysn, sum alkoholisma førir við sær, ella tá ein maður uttan nakra orsøk ella frágreiðing velur at sparka ein hund. Tilvitaður, djevulsettur óndskapur er eisini einasta frágreiðing, sum høvundurin fær til at passa við teir gerningar, ið vórðu framdir undir nazistaveldinum. Hendan frágreiðingin hjá mær ljóðar kanska tung og fýrakantað - tað er teksturin yvirhøvur ikki, hann er tvørturímóti málsliga nuanseraður og fjølbroyttur og sum heild ein sonn frægd at lesa. Við nøkrum ítøkiligum, eyðskildum dømum megnar Søren Ulrik Thomsen at leiða lesaran fram móti stórum, universalum ásannanum. Hansara stóra mentanarliga og bókmentaliga innlit og skynsemi er avrundað av einum serstøkum fjálgum, medmenniskjansligum tóna, humor og sjálvspei, sum ger lesiupplivingina til nakað heilt serligt, samstundis sum ritroyndirnar í grundini eru so mikið djúpleittar, at tær saktans kunnu lesast fleiri ferðir

Claus Carstensen og Søren Ulrik Thomsen eru nøkulunda javngamlir og byrjaðu báðir at gera um seg á danska mentanarpallinum um somu tíð tíðliga í fýrsunum. Heliografisku prentini hjá Claus Carstensen eru merkt av sama kompakta dámi sum ritroyndirnar hjá Søren Ulrik Thomsen, hetta eru myndir, tú kanst hyggja eftir aftur og aftur. Báðir listamenninir tykjast áhugaðir í trivialmentanarligari ikonografi og psykologiskum grundsøgum, eitt nú allýsir Søren Ulrik Thomsen temaið í flestum ræðufilmum at vera eitt slag av afturkomu hjá tí fortrongda, og Claus Carstensen tykist vera inni á júst hesum sama í sínum variatiónum av myndum, sum m.a. eru gjørdar við íblástri í myndamálinum hjá heavymetalbólkum. Við sínum serstaka áhuga fyri tí grumma og ræðuliga og fyri mótmentanum í samfelagnum, er áhugin fyri heavymetalmentanini sjálvsagdur. Tungmálmsrokkur snýr seg ofta um negativar kenslur av ótta og øði og úttrykkið er ofta dapurt og aggressivt í ein næstan barnsligan mun í sínum ágrýtni eftir at provokera og skelka áskoðaran. Myndirnar hjá Claus Carstensen eru nógv meira tilvitaðar enn tað og tær eru eisini meira enn bert illustratiónir av nøkrum ritroyndunum. Talan er um sjálvstøðug listaverk, sum snúgva seg um somu evni sum tekstirnir viðgera. Óhugnaligu, avskeplaðu myndevnini eru fløkt inn í ymisk mynstur og yvirmálingar, sum bæði sýnist hugtakandi rátt og ekspressivt og sum samstundis hevur okkurt greinandi, gløggskygt yvir sær. Nógvar av myndunum eru daprar og tykjast á sama hátt sum tekstirnir viðgera lyndið hjá óndskapinum, men fría sambandið millum tekst og mynd elvir til eina ørgrynnu av assosiatiónum, sum gera upplivingina av bókunum enn ríkari.

Bøkurnar báðar eru ikki stórar í vavi, men tær hava stóra innihaldsliga tyngd. At fáa tvær tílíkar bøkur út á einum føroyskum forlagi, má sigast at vera eitt ordans bragd. Tað var sum skilst Claus Carstensen, sum fekk hugskotið til bókina, sum eftir ætlan verður partur av eini røð av tílíkum listafólkabókum, sum Steinprent skal geva út. Tað er fyrst og fremst Steinprent, sum saman við listafólkunum stendur fyri bragdinum. Men sambært fólkunum á grafiska verkstaðnum, hevði einki verið gjørt uttan ta málføru hjálpina frá Føroyaprent, sum bæði hevur stuðlað verkætlanini og sum á sera sannførandi hátt hava staðið fyri tí krevjandi prentiarbeiðinum. Claus Carstensen og Søren Ulrik Thomsen: Dét, hvorom man hverken kan tale eller tie og Lille dæmonologi. Steinprent. 900 krónur fyri settið (introprísur).

"...Det hvorom man ikke kan tale, om dét må man tie", sagde Wittgenstein. Men hvad stiller man op med dét, hvorom man hverken kan tale eller tie? Dét, man ikke kan tale om, fordi det ligger udenfor sprogets grænse, men heller ikke tie stille med, fordi det presser sig på? Man skaber kunst, for kunsten er ikke et sted, hvor tanker, som allerede er tænkt af filosoffer, semiotikere og teologer finder form, men derimod et sted for nye betydninger, som man først kan tænke over, når de er kommet til verden som kunst..."(Søren Ulrik Thomsen af: "Dét, hvorom man hverken kan tale eller tie" s.10)

 "…Men hvorfor overhovedet deponere ondskaben i en fantasifuld middelalderfigur i stedet for at identificere den dér, hvorfra den tydeligvis udgår, nemlig fra mennesket? Fordi denne ondskabens uopløselige rest qua sin status som hinsides begribelse og relativering må betegnes som absolut, mens mennesket på trods af arveynden jo har frihed til at vælge imellem godt og ondt…" (Søren Ulrik Thomsen af: "Derfor tror jeg på djævelen" s.40-41)